AbbyX - Håper å skrive om noe folk faktisk bryr seg om; tanker om flyktningkrisen, asylpolitikk, innvandring og integrering. Prøver å skrive om emnene, slik de oppfattes i minoritetsungdommens øyne. Du har rett til å lese, men ingen plikt til å bli
Hjem Add Kontakt

0



 

Terroren er et faktum. Atter en gang har dens ubegripelige vilkårlighet og urettferdighet slått til midt iblant oss. Og som den var på Utøya, Peshawar, Paris og Istanbul, er også terroranslaget i Brussel like forferdelig. Terroren rammer oss nemlig der vi minst forventer det. Vold og frykt er noe vi forbinder med nyhetssendinger, kinofilmer og videospill. Men igjen har virkeligheten tatt oss igjen. Igjen er vi tvunget til å innse hvilken verden vi lever i.

Men når SVs Akthar Chaudry nører opp under frykten og mener at ingen byer, flyplasser elle metrostasjoner lenger er trygge, forblir det et paradoks at han samtidig formaner tanken om at vi ikke skal la oss skremme. Vanlige folk reagerer nemlig på terror akkurat slik som terroren forventer. Blodige bilder av ihjelsprengte terminaler og metrostasjoner skremmer like mye som bildene fra World Trade Center i 2001. De skremmer like mye som helikopterbildene fra Utøya. Så når Chaudry mener at vi ikke lenger er sjokkerte, er det et stort steg i retningen av et farlig tankegods. Dette steget er imidlertid ikke like lett å oppdage.

Et gjennomgående feilgrep fra politisk hold er å forsøke å komme terroristenes budskap i møte. Ved å hevde at ikke alt av ekstremistenes propaganda er vrøvl, går man langt i retning av å legitimere deres handlinger. Selvfølgelig er det en vesensforskjell fra det å legitimere et terrorangrep, til den umuligheten det er å prøve å forstå angrepets utløsende årsaker. Det må aldri være feil å undersøke trekk i vestlig utenrikspolitikk. Det må aldri være feil å granske sekterisme og religionssplid i Midtøsten. Det må heller aldri være feil å ettergå utfordringer i europeisk sosial og integreringspolitikk. Dette er nødvendige brikker vi behøver for å kartlegge de utfordringene vi står overfor. 

Dette skillet bidrar imidlertid Chaudry til å utviske. Ved utelukkende å henvise til internasjonale hendelser der vestlig militærmakt har blitt brukt mot muslimer, løper han terroristenes ærend. I kjølvannet av terrorismens forferdeligheter bør det aldri være tvil om hvor skapet skal stå. I første omgang skal våre tanker gå ut til ondskapens ofre, før vi deretter skal granske både oss selv og de som har angrepet oss. Bevisst eller ubevisst fremtrer imidlertid Chaudrys innlegg som et varsel om at dette burde vi forventet å høste, all den tid vestlig utenrikspolitikk har sådd drap og urettferdighet i den tredje verden. Slik fungerer det ikke. Slik kan det faktisk ikke fungere.

Terroristenes propaganda er vrøvl. Den argumentasjonen de bygger sin motstand og propaganda på er ugyldig. Så enkelt er det bare. Aldri kan krig i hverken Afghanistan, Irak eller Libya være støtteargumenter for å lemleste uskyldige og angripe sivile. Dette er en læresetning vi er nødt til å gjenta helt til det blir vårt unisone kamprop. Ofrene fra Peshawar ønsker ikke å forstå Taliban. En haug med kalde kropper i Tyrifjorden ønsker ikke å forstå høyreekstremismen. Lik de reisende i Brussel, ønsket de bare å leve sine liv og utforske en verden som lå for deres føtter. 

Det heter seg i en akademisk anekdote at to sosiologer som bevitner blind vold på gaten, i første rekke vil synes synd på gjerningsmannen og den bakgrunn som må ha foranlediget volden, før de går videre og lar offeret ligge i en blodpøl. Det er ikke slik jeg oppfatter Chaudrys innlegg. Jeg mener imidlertid det er uhyre viktig å trekke opp grensene for hvor når det er vi søker etter forståelse for terrorangrep, og når vi er enig og aksepterer terrorangrep. Her finnes ingen klare grenser. Vi må likevel være klare på hva som skiller oss fra de andre. Det som skremmer oss er at det er ingenting.

Det er ingenting som skiller oss og terroristene. Selvfølgelig er det kanskje Kvikklunsj, påskekrim og Solo i disse dager, men vi er alle født under samme himmel. Vi er likevel ikke født under like omstendigheter, og langt fra alle av oss har de samme forutsetninger. At både verden og Europa har utfordringer når det kommer til fattigdom, humanitære kriser og krig er ikke til å komme unna. Dette er utfordringer vi kollektivt må møte for å sørge for verdenssamfunnets fremskritt.

Men urettferdighet og ulikhet må aldri rettferdiggjøre vold. Det er klart at menneskenes liv forløper ulikt, og at våre tanker og ideer formes av det som skjer rundt oss. Når en bombe slår ned i et universitet i Aleppo, er det med på å forme den syriske studentens tankesett og fremtid. Når man får toppkarakter i internasjonal rett er det med på å forme den norske studentens tankesett og fremtid. Store og små hendelser i våre liv vil alltid påvirke de valg og handlinger vi måtte foreta oss i fremtiden. Så når terrorangrep inntreffer er angrepet faktisk ikke noe annet enn en følge av at en eller flere personer har handlet i den overbevisning om at dette var rett. Denne overbevisningen kan komme fra så mangt.

Det er kanskje dette som skremmer oss mest. Vi mennesker vet at forferdelige omstendigheter kan føre til forferdelige utløp. Det visste butikkeierne i Istanbul og økonomene i World Trade Center. Forskjellen er at vi lever etter et tankesett der ord og ytringer skal herske, ikke vold og forferdelighet. Men vi må skjønne hvor våre utfordringer ligger. Det er ikke Donald Trump eller norske jagerfly i Baghdad som har forårsaket død og forferdelighet i Brussel. Det er enkeltmenneskers valg og handlinger som møysommelig har laget sprengvester, ladet geværer og trykket på avtrekkeren.

Hendelsene som påvirket disse menneskene til å drepe og lemleste, kan vi både kartlegge og analysere. Men vi kan aldri akseptere at disse hendelsene skal rettferdiggjøre drap. Like lite som vi skal akseptere fortellinger om at disse hendelsene er utløst av islam, flyktningkrisen eller vestlig utenrikspolitikk. Det er ikke Koranen eller verdens muslimer som har planlagt og gjennomført terroren i Brussel. Like lite som det er Bibelen eller verdens kristne som har planlagt og gjennomført terroren den 22. juli.

Det er her kampen vår skal stå. Og det er her Chaudry gjør rett. Vi skal fortsette å være modige, utradisjonelle, fremtidsrettet i kampen mot ekstremismen mange ansikt. Vi skal fortsette å strekke ut en hånd til alle, for å sammen knekke ekstremismen. Dette gjør vi ved økt satsning på integrering. Dette gjør vi ved å iverksette tiltak for å forhindre at ungdom blir desillusjonert og faller i ekstremismens klamme grep. Og dette gjør vi ved å sikre bistand til de områdene i verden der ekstremismen har lett for å få fotfeste.

Tiltakene våre skal ikke bare rettes mot innvandrerungdom. Dette ville blitt for enkelt, og vært en fordumming og overforenkling av de utfordringene vi står overfor. Det er et faktum at fremmedkrigere og terrorister ofte har hatt etnisk opprinnelse til europeiske land. I den grad det noen gang har vært det, er ikke dette lenger et innvandrer eller muslimsk problem. Å forhindre frafall fra det sosiale fellesskap og våre demokratiske samfunn skal være våre kampsaker. 

Og her er det viktig å holde tunga beint i munnen. Vi skal unngå å betegne dette som en krig. Krigen mot terror er ingen krig. Krigen mot terror er bare ytterpunktet av de hardeste utfordringene vi står overfor i nyere tid. Å forhindre tilfanget til ekstremisme og terrorisme vil fortsette å prege vår planet helt til den forsvinner. Skal vi betegne disse utfordringene for en krig, vil det nok bli den lengste krigen vi noen gang vil se. For urettferdighet og ulikhet vil alltid splitte. Vold vil alltid avle vold. Den som griper ved sverd vil falle ved sverd.

Vi skal imidlertid unngå krigsbegrepet. Vi er ikke inne i en krig. Det er det ekstremistene ønsker at vi skal tro. Anders Behring Breivik ønsker å få nordmenn til å tro at muslimer lurer bak hvert et hjørne for å gjøre om Norge til et kalifat. Abu Bakr al Baghdadi, lederen for IS, ønsker å få muslimer til å tro at Vesten er djevelen i menneskekropp. De ønsker å viske ut nyansene. For Breivik skal det ikke være noen forskjell på Osama bin Laden og AUFere. Begge skal forsøke å viske ut norsk kultur. For al Baghdadi skal det ikke være noen forskjell på en amerikansk soldat i Irak og tilfeldig reisende i Brussel. Begge skal forsøke å viske ut islam. Kuler og krutt er det vi kjenner på kroppen, men det er overforenklingen som er det våpenet ekstremistene har til felles. Men den gleden skal vi ikke unne dem. Den fellen skal vi ikke falle i.

Vi skal ikke tallfeste kampen mot terror. Vi skal ikke kalle utfordringene våre en krig. Vi skal holde fast ved det mantraet at ikke-muslimer og muslimer kan leve sammen. Vi skal holde fast ved at vårt sterkeste våpen skal være vår penn og vår stemme. I forferdelighetens time er det samhold og fremtidstro vi trenger mest. Vi skal ikke søke ut forskjellene våre, men dyrke vår likheter. Forklaringen om at terrorangrepene passer inn i et større bilde av en krig mellom Vesten og muslimer, er frykten vi ikke trenger. Vi trenger den ikke fordi den ikke er sann. Vi skal kjempe for å bevise det!

 

 

 

 

  • 0



     

    Den siste tids ordveksling i media viser at flyktningdebatten har gått fra å være en slagmark for politisk tautrekking, til å bli et spill for galleriet. Uenigheten har tilsynelatende ikke stått om hva vi faktisk gjør med flyktningene, men heller hvordan vi omtaler måten å kaste dem ut på. Jeg er usikker på hvor kampen for disse krigsherjede sjelene egentlig utkjempes. Det gjøres mye på grasrotnivå i Norge, men det er definitivt ikke der skoen trykker. Det finnes alltids frivillige sjeler der ute, villige til å hjelpe en stakkar i nød. Imidlertid er det viktig å sørge for at dette ikke blir en nasjonal dugnad på vanlige folks skuldre. Vanlige folk blir også trøtte. Vanlige folk blir også lei. Vanlige folk kan også kjenne litt på hvor enkelt det er å hate.

    Antakeligvis har ikke staten Norge bare et ansvar for flyktningene, de har et ansvar for Ola og Kari Nordmann også. Tro det eller ei. Dette burde uansett ikke være ukjent nytt; siden flyktningkrisens inntreden har kommentarfeltenes vante klagesang minnet oss på denne læresetningen. Men at staten har ansvar også for nordmenn, betyr ikke at grensene skal stenges. Langt derifra. Det er ikke sånn at stengte grenser gjør Norge om til Tybring Gjeddes Disneyland.  Vi trenger taxisjåfører, kirurger, og noen nye kommentartroll. Vi trenger litt flere nordmenn. Men det er det ikke alle som vil.

    Ved den ellers hyggelige fastelavnssøndagen, forsøkte mediene å fremstille støttedemonstrasjoner for Listhaug som et tilløp til gatekamper mellom rojalister og radikale sanskulotter. Politiet stiller trofast opp sine jernhester, av en størrelsesorden som verden sist så på Tahrirplassen under den arabiske våren. Og det for et opptog bestående av rundt femti førtidspensjonister med doktorgrad i kommentarfelt. Uniformen er rumpetaske, norske flagg, og beina godt plantet i salaten. Antakeligvis kunne en barneskoleklasse med sukkerkick gjort mer skade. Antifascistiske rødstruper bruker bannere og slagord som forsøker å slenge Listhauggardistene ned i en sympatisump med Breivik. Ukritisk brunmaling av meningsmotstandere er kanskje også grunnen til at disse revolusjonære kortbuksene akkurat hadde nok folk til å holde oppe sine egne bannere. Business as usual.

    I grunn er det nok her problemet står. Nordmenn er ikke akkurat et demonstrasjonsfolk. Det er kun spørsmålet om EU, Dalai Lama, eller rasedrap på Holmlia som løsriver oss fra Skavlans metafilosofi, får oss opp av godstolen, og ut i gatene. Vi mener nemlig at det ikke er behov for å involvere oss i politikken. Det er ikke nødvendig å brøle for at ting skal bli bra her i Norge. Ting ender jo som oftest godt her i Norge?

    Greit. Her skal en ikke krisemaksimere og male Trump på veggen. Ting går jo egentlig veldig greit i staten Norge. Vi vinner på ski. Media har omtrent bestemt hvilken kake som skal bakes når Marit Bjørgen skal holde barnebursdag. Analytikere med pistolen i ryggen spår at den norske oljekjerringa snart vil reise seg. Miljøpartiet de Grønne skal snart konfirmeres. Ting går egentlig veldig greit. Med mindre du er en skattesnyltende lykkejeger som bare driver dank. Samtidig som du er så høyt utdannet at du stjeler jobber.

    Norge kan nok være et litt mindre gjestmildt sted i slike situasjoner. Reisen har definitivt vært lengre enn femmila, men her er det ingen norske flagg som ønsker velkommen i mål. Ingen glisende konge som klemmer og gratulerer. Den norske varmen, den vi er så stolte av, er plutselig forsvunnet når man vinner sprintetappen i Tour de Storskog. Staten Norge, den som hylles internasjonalt for å være så inkluderende, så menneskerettighetsbevisst, så rettferdig, blir bare en vakker luftspeiling i Nordens golde Sahara. De folkerettslige kasteballene blir lett sentret tilbake til godhetstyrannen Vladimir Putin. Vi nordmenn har jo plutselig blitt så gode i håndball. Det ryktes om at selv avhopperne fra det russiske godhetstyranniet får gratis cellegiftkur i teen, til og med når de er på ferie i Storbritannia.

    Og med vissheten om så gode naboer, kan vi i hvert fall være trygge på vår avgjørelse. Da vet vi at disse sommerfuglene som forvillet seg til feil vinterland, har kommet til et bedre sted. Da kan vi trygt lene oss tilbake i godstolen og le litt godt av de sprø Pegidaimitatørene foran Stortinget, eller deres like fryktinngytende motstandere; antirasistisk gamlisungdom som hardnakket hevder at de hører hjemme på Blindern medio syttitallet. Men det burde vi ikke. Det skal vi ikke. Det kan vi faktisk ikke. Vi må lære av historien vår. En gang var det de franske aristokratene i Versaillespalasset som gjorde fra seg i hjørnene og parfymerte sine verker. I dag er det vi nordmenn som driter i folk fra andre verdenshjørner, og parfymerer vår samvittighet ved å stå opp ekstra tidlig og bake fastelavnsboller til barna.

    Nå har nok Arnulf Øverland snudd seg så mange ganger i graven at det er vanskelig å si hvilken vei han ligger. Vår kollektive toleranse for den urett som ikke rammer oss selv er likevel ikke vår egen feil. Håper vi. Det er jo bare det at denne innvandringsdebatten er så polarisert. Så vanskelig å komme inn i. Soldronningen Listhaug viste jo lykkejegere og andre dissidenter hvilke kanonsalver kongeriket kan avfyre i panikkens time. Dette ble bevist da Listhaug, ironisk nok, likestilte kirken med dens historiske erkefiende; sosialistene. Og protesterer vi ikke, lar vi henne holde på. Stillhet er samtykke.

    Listhaugs politiske standpunkt er riktig nok helt legitimt. Det stikker i brystet når Listhaug ber lagbussene fra Tour de Storskog om å rykke tilbake til start, men ulovlig er det neppe. Det gjør ikke Listhaug til noen heks, selv om en fra Miljøpartiet de Grønne sier det. Vi vet jo alle at konfirmanter kan være litt umodne. Lovligheten rundt utsendingene må likevel flittige jurister og andre fra tredjestanden avgjøre. Jeg har klokkertro på at departementsrådgivere tør å stå opp dersom de oppdager folkerettsbrudd eller andre menneskerettslige krumspring fra sine adelige overmenn i regjeringen. Men denne kampen bør ikke bare utkjempes av jusprofessorer, Geir Lippestad, eller menneskerettighetsaktivister. Vi, velgerne, har også et ansvar.

    Fra flyktningenes ståsted er ikke staten Norge alt grasrotarbeidet på kommunenivå. For dem er ikke staten Norge all den frivillige hjelpen som store og små har bidratt med det siste året. Staten Norge er ikke Petter Northug eller Marit Bjørgen for dem. Den er ikke Skavlan og taco, eller Thomas og Harald med nøkkelhullsmerket Grandiosa. Den er ikke alle de snille kommentarene i kommentarfeltet, som sier at vi må slutte med fordommer og heller hjelpe flyktningene med å få av de punkterte redningsvestene. For dem er staten noe annet.

    Jeg vet at det er vanskelig å engasjere seg, og jeg vet at det er betent å involvere seg i offentlige debatter. Mange er redde for å bli stemplet som frikere, rasister, godhetstyranner, Breiviksympatisører, kirkesosialister, eller andre morsomme tilnavn. Mange er redde for jobbsikkerheten, sitt sosialt anseende, eller rett og slett for arven. Men jeg trygler på mine knær om at vi må se forbi disse sosiale konstruksjonene som sier at det er flaut å være medmenneskelig. Prøv å ofre litt av hverdagen for å ta den gode staten Norge tilbake. Akkurat nå hjelper det ikke hvor gode vi er på ski, hvor flinke vi er på dugnad, eller hvor mange fadderbarn man har i den tredje verden. Når vi går til valgurnene er det vi som bestemmer hvordan Norge skal se ut. Staten Norge er ikke vafler med rømme og syltetøy for de flyktningene som blir busset tilbake til en usikker fremtid. Det hjelper ikke dem hvor snill du egentlig pleier å være. Din varme tanker til flyktninger er ikke det som utgjør staten Norge for dem. Staten Norge, akkurat nå? Det er Listhaug.

      

  • 0

     

     

    Tiden er kommet for å pakke julepynten ned, og se det nye året ringes inn av bjellesang fra treningsapparater og tredemøller. For mange er dette tiden hvor blikket rettes fremover. Kanskje har du ambisjoner om å trene mer, for å få et sunnere liv. Eller kanskje du ønsker å få mer tid sammen med venner, kjæreste, eller barna? Uansett om du har nyttårsforsetter eller ikke, er det nye året en god anledning til å nullstille og bare tenke at i hvert fall noen ting skal forbedres.

    En kan finne mange forskjellige nyttårsforsetter. Noen setter seg imidlertid litt større mål enn andre. Det er nok de færreste nordmenn som ikke kan huske solskinnshistorien om den vesle syriske flyktningegutten Yaman. Gutten som lærte seg norsk på 20 dager. Også han har feiret jul. Også han har satt seg nyttårsforsetter. Nyttårsforsettene hans kan bare sies å være et resultat av enorm glede og takknemlighet for å ha fått skoleplass i Norge.

    Mange setter seg gjerne to-tre mål for det nye året. Noen velger kanskje å sette inn støtet på et eller to skolekarakterer. Yaman har derimot satt seg det hårete mål å bli best på skolen. I samtlige fag. Yaman skal bli best i norsk. Best i matematikk. Best i gym. Best i kunst og håndverk. Best i naturfag. Listen fortsetter i det uendelige. For Yaman vil ikke være noen karakterjeger. Yaman elsker kunnskap. Å komme fra et land der kunnskap og undervisning for barn har vært mangelvare de siste årene, gjør noe med en. Å bli frarøvet muligheten til å tilfredsstille sin læringslyst og kunnskapssøken, kan kun bli besvart av en enda sterkere tro om å utdanne seg.

    På mange måter er derfor Yaman noe mer enn bare vidunderbarnet fra Syria. Han er ikke lenger bare Yaman som lærte seg norsk på imponerende kort tid. Jeg tror nemlig at mange lot seg sjarmere av at det endelig kom en solskinnshistorie midt oppi de grusomme bildene av tønnebomber og islamsk statsrett. Antakeligvis lot også jeg meg sjarmere. Så feil kunne jeg ta. Yaman er ikke bare en solskinnshistorie og et kveldsinnslag på nyhetene eller morgenprat på God morgen Norge. Han er det Norge trenger. Vi må sørge for at han og andre flyktningbarn med lik livsglede og lærelyst får utfoldet seg. Vi har så mye å vinne. Samtidig har vi så uendelig mye å tape.

    Lik alle de flinke unge som i dag utøver yrkesfag eller høyere utdanning, ønsker også Yaman å ta del i den norske arbeidsstyrken. Om det er med hendene, hjernen, eller hjertet Yaman kommer til å arbeide, vet vi ikke. Det vet vi heller ikke om verken norske barn eller de mange flyktningbarna som har vandret hvileløst over det europeiske kontinentet. Det vil tiden vise. Men la oss i det minste sørge for at deres iver og glede treffer på et imøtekommende utdanningssystem. Selv om det er en endeløs klisjé, så er det faktisk helt sant at barna er vår fremtid.

    Imidlertid er det ikke alle som er like positive til at Yaman og andre flyktningbarn får utdanning. Selv etter bare noen uker inn i det nye året, kan landsdekkende medier melde om økende motstand mot anleggelse av nye mottaksplasser omkring i landet. Kommentarfeltene herjes av nettkrigere som tilkjennegir holdninger av en karakter som sist ble sett i en rettssal i Oslo for fire år siden. Det er ingen tvil om at jo lenger avstand den kollektive bevisstheten får til denne rettssaken, jo mer skarp blir retorikken i kommentarfeltene. Trusler om nedbrenning av mottak, kjeppjaging, eller annen skremselspropaganda blir ikke lenger fjernet. Mye får stå uimotsagt. Det er likevel et paradoks at kommentartrollene hevder at den gjengse flyktning er en unnasluntrende, arbeidsløs slendrian, samtidig som det hardnakket hevdes at flyktninger vil ta jobber og skoleplasser fra etniske nordmenn.

    Som trøst er det likevel flott å se det engasjementet som brer seg omkring i det norske folk. Det er kanskje ikke lett å innse hvor mye som gjøres på grasrotnivå rundt omkring i norske kommuner. De ulike organisasjonene i Norge som jobber for flyktninghjelp og integrering opplever enorm bistand i form av skolebøker, gratis undervisning, leker, og lokale tiltak for å engasjere flyktningene i sitt lokale samfunn.

    Og det er dette som gleder meg. Det er dette som gjør at jeg får framtidstro. Det er ikke bare nordmenn som ønsker å hjelpe. Det er ikke bare flyktninger som er lettet, er glade, og har en positiv innstilling om å ta utdanning og jobbe i Norge. Det er nemlig begge parter som ønsker dette. Sammen skal vi jobbe for freden her i Norge. Jeg vet det ikke er bra å dytte andre under seg, men vi løser denne flyktningkrisen så utrolig mye bedre enn våre svenske og finske naboer. Det er ingen nazister som patruljerer i norske gater. Det finnes ingen uttalte fremmedfiendtlige partier i Norge. Nei, selv vår brautende onkel i juleselskapet, Fremskrittspartiet, har klart å håndtere flyktningkrisen bedre enn de fleste hadde trodd. Vi skal likevel fortsette å være på vakt mot menneskerettslige krumspring som Listhaug i disse dager forsøker seg på, men dette har jeg tiltro til at medier og opposisjon tar seg av.

    Riktig nok finnes det kritikkverdige punkter ved regjeringens håndtering av flyktningkrisen, men det har også norske medier og opposisjonspartier kontrollert gjennom den makten og de kontrollfunksjonene de har. Det jeg ønsker er nemlig å berømme det norske debattklimaet for å være dirrende ærlig og realistisk. På mange måter var Elin Ørjaseters artikkel, Hege Storhaug under lupen, en temperaturmåler for norsk innvandringspolitikk. Det ble ingen opprivende debatt i kjølvannet av artikkelen. Det ble ingen krasse personangrep, forkledd som fornuftige motinnlegg. Når personer som Ørjaseter gjør innvandrings- og flyktningdebatten mer stueren i de akademiske og mindre politiske kretser, er det bare sunt for Norge. Det bidrar til oppmerksomheten rundt at vi må kontrollere flyktningkrisen på vår egen måte, samtidig som dette ikke betyr at vi skal være redde for unge gutter som Yaman. Vi skal både kontrollere våre egne grenser, samtidig som vi sørger for utdanning, husly, og integrering for de som har kommet hit.

    Det er nemlig ved slike store internasjonale veiskiller, som det flyktningkrisen er, at vi sår frøene for vår egen framtid. Europa har siden andre verdenskrig stort sett vært et senter for sameksistens, utdanning, og fred. At uskyldige borgere av andre verdensdeler ønsker å fortsette de livene de hadde, bare under nordlys istedenfor jagerfly, er helt forståelig. Vi ville også reist om bombene regnet over oss. Det er derfor helt forståelig at fredens fotsoldater hærtar Europa i disse dager. Unge gutter og jenter, lei av krig og fordervelse, ønsker å skape sin framtid på lik linje med oss.

    Og det skal vi gi dem. Og på ingen måte er det snakk om at skattebetalernes penger forsvinner ut av statskassen og rett inn i hender på flyktningbarn. Investeringen i utdanning av flyktningbarn, så vel som norske barn, er en ren og skjær investering i fremtiden. Den dagen det blir fred i de krigsherjede landene får vi bare håpe at disse lyse hodene ikke forsvinner. Dette kan være morgendagens ingeniører, leger, eller lærere. Og det er nettopp disse hodene vi trenger når oljekrana enten slutter å dryppe, eller vi velger å stenge den selv. Da er det kunnskapen som er Norges viktigste produkt og eksportvare, og grunnlaget legger vi allerede nå. Jeg skal i hvert fall besøke Yaman jevnlig og gi han og andre flyktningbarn god oppfølging i veien mot deres drømmer. Det er en nemlig en ære å kjempe side om side ved en av fredens fremste fotsoldater, den fjorten år gamle gutten Yaman.

     

  • 3



    Tipper overskriften får mange til å stusse. Hvordan kan en norsk, muslimsk somalier mene dette? Trekker han opp stigen etter seg? Er han en husneger? La meg fort få berolige dere. Dette er på ingen måte et forsvar av Montebello.

    Et riktig og viktig grep er likevel at vi tar Montebello-beboernes bekymring på alvor. Det gjør ikke Dagbladets politiske redaktør, Marie Simonsen. Jeg vet ikke om det er et resultat av julehastverk, men det er en altfor rask løsning å si at det ikke er forskjell på kommentarfeltets hatske retorikk og den høflige ubetenksomheten og mistanken som Montebello-borgere går ut med.

    Riktig nok har de mange likhetstrekk, men å sette dem i samme bås blir en falsk dikotomi. Jeg har lovet å ikke skrive politikerspråk. Når jeg sier at Simonsen skaper en falsk dikotomi ved å sette kommentartrollene og Montebello-beboerne i samme bås, så mener jeg at hun skaper et enten eller-tilfelle. Enten er man vanlig nordmann som ønsker flyktningene velkommen, eller så er man en del av det brunsvarte mudderet man finner i kommentarfeltet. Sånn er ikke virkeligheten.

    Alle kommentartrollenes fremmedfrykt er nemlig irrasjonell. Irrasjonell i den forstand at deres skepsis mot flyktninger er grunnløse, og ofte basert på et menneskesyn som verden kollektivt begravde i 1945. For mange fremstår nok også Montebello-beboerne sin skepsis som irrasjonell den også. De burde jo vite bedre. De burde jo ta sin andel av flyktningkrisen.

    Galt er det ikke å mene dette. Det er faktisk helt sant. Alle nordmenn må og skal ta sin andel av flyktningkrisen. Også Montebello. Men verken Montebello eller Røa bør få asylmottak fordi nordmenn i andre landsdeler mener at det er på tide at Oslo vest også bærer noe av byrden. Det premisset er helt galt. Da er man jo faktisk ikke et sprøyt bedre enn Montebello-beboerne selv. Hvis man mener at Montebello-beboerne må tåle den byrden flyktninger er, har man allerede langt på vei legitimert noen av Montebello-beboernes påstander. Da sier man egentlig at det er på tide at de tåler den byrden det er å ha unge, enslige menn i nabolaget sitt.

    Og flyktningkrisen og flyktninger er ikke noe man skal tåle. Det er ikke som en sliten slektning på julebesøk som etter hvert vil forsvinne ut med juletreet. Da tenker man galt om flyktningene. Flyktningene er vårt kollektive ansvar i denne humanitære krisen som har sitt utspring i en feilslått arabisk vår. Det er vårt kollektive ansvar fordi vi kan. Vi har midlene. Vi har infrastrukturen. Og et eller annet sted langt der inne har vi også godheten. Hvis vi bare stenger Norges porter og kaster nøkkelen, er vi nesten den familien som piken med svovelstikkene stod og så inn på. Forskjellen var at de ikke visste at hun trengte hjelp. Vi både vet at flyktningene titter inn gjennom våre frostkalde vinduer, og vi vet at vi har nok julemat til å hjelpe dem.

    Noe annet enn å hjelpe skal vi heller ikke. Men frykten som Bodil Wiel Larsen uttrykker er ikke rasistisk eller irrasjonell. I beste fall er den kunnskapsløs og lite reflektert. Hva Wiel Larsen har erfart at innvandring og asylmottak gjør med nabolag, er det vanskelig å vite. Men det er nettopp her vi plikter å løfte blikket og snakke sammen. Wiel Larsen skal ikke ha flyktninger i nabolaget fordi også vestkantfiffen har å finne seg i et kommunalt vedtak. Wiel Larsen skal ha flyktninger i nabolaget fordi det er hennes medmenneskelige plikt, samtidig som hennes stemme og ønsker om gjennomføringen skal bli hørt.

    Det er dette som er sakens kjerne. Montebello bør ikke få asylmottak hvis beboernes ønsker og innspill har blitt talt for døve ører. Dette er en sak som går to veier. Beboere til mulige fremtidige asylmottak skal ikke måtte avfinne seg med at den medmenneskelige plikt overkjører deres lokaldemokratiske stemme. Men kommuner som plikter å ta imot flyktninger skal heller ikke måtte avfinne seg med at beboere ved aktuelle mottaksområder motsetter seg ethvert forslag til etablering av mottak. Garantier må gis. Løfter må holdes. Dialogen må gå begge veier.

    For dette handler om å så et frø. Det er nemlig ikke sånn at et asylmottak på Montebello forsvinner når det ikke skrives om det i avisene lenger. Dette er et frø som skal spire og gro over lang tid. Plantes det på steingrunn, gjør vi oss selv bare en gedigen bjørnetjeneste. Asylmottaket må skje på Montebello-beboernes premisser. Det er tross alt de som skal være de nærmeste naboene. Samtidig må det også skje på kommunens premisser. De har tross alt et ansvar i denne humanitære krisen. Så lenge det er vanlige folk som skal kjenne de positive og negative effekter av et asylmottak på kroppen, må vanlige folk også få lov å delta i utformingen av sin egen hverdag. Til og med om går Birken, heter Preben, og spiller tennis.

    Det er her vi må reise oss fra kommentarfeltskyttergravene og forsøke å inngå en julevåpenhvile. Forsøke å spille litt ball. Innse at vi ikke blindt kan overkjøre lokaldemokratiet, samtidig som vi ikke blindt kan avfeie ethvert forsøk på å bosette flyktninger. Vi kan ikke stå i skyttergravene og fyre blindt mot den andre siden, av egen overbevisning eller fordi andre har sagt at det er riktig. Når det skrives om dette i media, skytes det for raskt. Ingen av oss vet helt hvem vi skyter på og hvorfor vi gjør det, men det bare føles riktig. Vi må forsøke å både se og høre begge sidene i saken. Først da plantes frøet i god jord. Først da kan Montebello, flyktningene og Norge som helhet høste de gode fruktene som vil følge av samarbeidet.

    For det siste vi ønsker er et asylmottak som presses igjennom uten å ha tatt høyde for hva beboerne i det aktuelle området lurer på og ønsker å spille inn. Det skaper bare harme og motvilje. Og de store taperne i bildet vil da være hovedpersonene i dette julespillet, nemlig flyktningene. Det er de som vil lide for at lokalbefolkningen føler seg overkjørt og fortiet. Får ikke kommunene befolkningen på Montebello eller Bolkesjø på laget, skyter vi oss selv så mye i foten at de siste tiders vådeskudd i politiet fremstår som fillesaker. Verken lokalbefolkningen eller flyktningene vil gagnes av å leve side om side, men i to separate verdener.

    Av den eldre garde på Oslo vest husker nok de fleste anleggelsen av Hovseter. For de som ikke kjenner til Hovseter var det et bolig- og friluftsområde som under arbeidsinnvandringen på 70-tallet ble bygget med boligblokker for å se om det gikk an å integrere befolkning med en annen etnisk, kulturell og religiøs tilhørighet enn den norske. Mange var nok skeptiske den gangen. Noen er nok skeptiske den dag i dag. Som oftest snakker nok mange likevel om miniatyr-drabantbyen som et vellykket prosjekt. For meg har det vært et vellykket prosjekt. Jeg har mange etnisk norske venner. Vi spilte fotball med dem. Vi slet oss igjennom tentamener med dem. Av og til snek vi oss også ut på fester med dem.

    Men til tider kunne det også være tøft. Den ubevisste motviljen som hersket. Hverdagsrasismen som snek seg inn. Jeg glemmer aldri den dagen jeg lærte klassekamerater å lage uglelyder gjennom hendene, hvorpå min lærer kalte meg for hennes svarte, lille hubro. Alle lo. Jeg lo. Men det stikker jo. Lærerne skjønte at våre stier ville skilles når vi ble eldre. Foreldrene visste at de ikke trengte å kjøpe kalkunpølser til bursdager ut livet. Jeg er derfor ikke sikker på om alle bak lukkede dører er enige om at Hovseter er et vellykket prosjekt. Om det er fordi beboerne på andre siden av Hovseterbroen ble overkjørt av myndighetene, eller om det er fordi ingen visste mye om integrering, er ikke lett å si.

    Jeg ønsker bare at eventuelle flyktninger på Montebello ikke skal måtte kjenne på de samme tungene stundene som jeg gjorde. Jeg vil ikke at de skal måtte kjenne seg igjen i Karpe Diems tekster, på samme måte som jeg og mine venner gjorde det da vi vokste opp. De formidlet vår frustrasjon. Vår desperasjon. Når blokkene våre var kvalt i tåke eller gråt, var det fint å vite at noen satte ord på dette.

    Livet gikk likevel videre. Vi dro i Forsvaret. Vi begynte på utdanning. Mange fra vestkanten har venner på Hovseter. De hilser når de treffer på hverandre. Men om vårt vennskap fra barndommen var en uunngåelig følge av skolesystemet, eller om det var frivillig, får vi nok aldri vite. Vi er likevel helt like. Vi tenker de samme tankene. Vi studerer de samme fagene. Ingen av oss er fiender. Likevel lever vi bare side om side, men i to forskjellige verdener.

    Dette må ikke få skje på Montebello. Det er nemlig ikke god integrering, selv om asylmottaket aldri skulle komme til å by på problemer i nabolaget. Asylmottaket skal nemlig ikke ligge i nabolaget. Det skal være en del av nabolaget. Så hvis ikke vi får Montebello-beboerne på laget, ved å høre på deres innspill og komme til en enighet som tjener begge parter, bør de ikke få et asylmottak. Da gjør vi oss selv en bjørnetjeneste, som dessverre vil gå mest utover de som minst klarer å takle det. Da snakker jeg selvfølgelig ikke om Montebello-beboerne. Men om flyktningene.

     

     

     

  • 17



     

    Vi nordmenn har et godt lynne, og er et relativt rolig folk. Vi liker at det hersker fred, enten det er mellom naboene, eller ute i den store verden. I vårt lille land går ting ofte i det vante, norske og behagelige tempo. I disse tider er nok mange ute og handler julegaver, finner fram de gamle oppskriftene, eller tar den siste innspurten på jobb eller skole før vi tar oss en velfortjent juleferie. Men det finnes noe der ute som gjør oss ukomfortable. Som gjør at vi blir litt svette i henda, og kanskje prøver å bytte samtaleemne. Noe vi kvier oss for å snakke om.

    Og det er faktisk ikke til å komme unna at religion og livssyn er noe som engasjerer nordmenn, samtidig som det skremmer oss litt. Enten det gjelder bruk av kors i nyhetssendinger eller hijab i politiet, har mange av oss lyst til å ytre vår mening, samtidig som vi er litt tilbakeholdne. Når slike saker kommer opp i media, skjer det nemlig noe underlig med oss nordmenn. De fleste av oss skygger banen, og vil helst ikke snakke om det. Nordmenn liker jo at ting forblir fredelig og uproblematisk. Så når samfunnsdebatten streifer innom spørsmål om islam, kristendom, eller andre livssyn, blir det nesten litt folketomt i gatene. Høyballer ruller over Karl Johans gate, og svingdørene blafrer frem og tilbake.

    Yrkeskommentatorer i nettavisene er de eneste som ikke skalker alle luker og håper de kan ri stormen av, når religion skal diskuteres.  Vi andre har en litt lei tendens til å, praktisk talt, sitte inne med et brennende ønske om å delta i samfunnsdebatten. Det er bare det at det gjør litt vondt. Det er bare litt fremmed. Det er bare litt unorskt. Kan ikke noen andre gjøre det? Dette går seg vel til? Kan vi ikke ta dette etter jul?

    Nå skal det sies at det ikke er mangel på verken debatter om islam og kristendom, eller samfunnsdebattanter som ønsker å ytre sin mening om disse emnene. Men det er bare det at debatten ofte blir litt lite folkelig. Når de store og skumle spørsmålene skal besvares, er det som oftest høyt utdannede fagfolk eller politikere som tar seg av praten. Med svevende ord og uttrykk forsøker man å håndtere den uunngåelige debatten som oppstår når religionens plass i Norge settes under lupen.

    I andre ende av denne meningsutvekslingen har vi ekstremitetene. De som defineres som ytterpunktene innenfor enten politikk eller religion.  De som bidrar til å polarisere debatten. Bak høye vegger av fordommer og fremmedfrykt, spys det ut menneskesyn og holdninger som vi nordmenn ikke ønsker å assosiere oss med. Men når vi vanlige folk skygger banen for spørsmål som hijab i barneskolen, eller julegudstjeneste, så er det nettopp forskere, politikere og ytterpunktene som får definere og prege debatten. Disse finnes i alle leire, former og ulike gudehus.

    Se til Sverige som et eksempel på dette fenomenet. Der tar ikke engang forskere eller politikere opp tråden når det er duket for religionsdebatt. I mangel av debattanter og meningsbærere i den svenske samfunnsdebatten, har nettopp ytterpunktene fått lov til å sette premissene for debatten. Det må ikke få lov til å skje her i Norge. Jeg vet vi er bedre. Ikke bare i langrenn heller. Vi, det norske folk, må tørre å fortelle hvordan nettopp vanlige folk opplever problemstillinger som koranskoler eller juleavslutninger med sanger blottet for et kristent budskap. 

    Her skal i hvert fall jeg, en ung muslim født og oppvokst i Norge, forsøke å være en vanlig stemme i en debatt som er preget av politikerspråk eller fordommer. Selvfølgelig er ikke jeg alle muslimers talsperson. Og muslimer er heller ingen stor samlet gruppe som tenker og handler likt. For å sette det på spissen; det er ingen robot oppi turbanene våre som sier oss hva vi skal gjøre, hvordan vi skal gjøre det, og når vi skal gjøre det. Muslimer er som alle andre. Muslimer er som kristne. Muslimer er som jøder. Muslimer er som ateister. Det finnes ulike måter å praktisere islam, på samme måte som det finnes ulike måter å praktisere jødedom, eller sikhisme. Som hovedretningene katolisisme og protestantisme, finnes det også tilsvarende grener innenfor islam. Nordmenn flest kjenner kanskje til at det finnes sunni-islam og sjia-islam. Men det ville vært for enkelt å stoppe der.

    Mennesker kan nemlig ikke kategoriseres, stemples, sorteres og defineres. Vi mennesker er forskjellige. Vi adlyder ikke mekaniske lover på samme måte som et maskineri. Når noen muslimske foreldre ikke ønsker å sende barna på julegudstjeneste, er ikke dette definerende for muslimer. Nylig kunne vi for eksempel lese om muslimske foreldre som valgte å sende barna til kirken når skolene hadde juleavslutning. Heller ikke dette er definerende for muslimer. Hvorfor ikke?

    Omtrent på samme måte som kristne ikke ønsker å bli definert av at noen amerikanere løper rundt i hvite laken og leker voksenspøkelse, ønsker heller ikke muslimer å bli definert av de grusomheter som utføres av menn med håndkle på hodet i Midtøsten. Det ville vært for enkelt. Verken Behring Breivik eller bin Laden er talspersoner for oss. Selv om de sverger til de samme bøker som vi bruker under julegudstjeneste eller fredagsbønn. Jeg tror vi kan enes om at så lenge det har eksistert én sann gud, har det vært dreping i hans navn.


     


    La oss heller definere oss selv. Jeg er for eksempel troende muslim, men det hadde aldri falt meg inn å ikke avtjene min verneplikt i Forsvaret. For meg framstod min førstegangstjeneste nemlig ikke som en plikt. Det framstod som en ære. Det var en brusende og god følelse å kunne tre inn i kongens klær, og sverge å beskytte unge, gamle, friske, syke, kristne, muslimer, jøder, sikher, ateister, og alle andre borgere som til sammen utgjør denne flotte nasjonen Norge.

    Allikevel er ikke jeg definerende for alle muslimer. Jeg er ikke Norges talsperson for islam. Jeg er bare en muslim i mengden. Det finnes norske muslimer som ikke vil avtjene sin verneplikt, av religiøse årsaker. Det finnes norske muslimer som ikke vil avtjene sin verneplikt, fordi de ønsker å studere til å bli ingeniør, lege eller advokat. Og det finnes muslimer som ikke vil avtjene sin verneplikt, fordi de tror man må ta armhevinger hver morgen for å få mat. Akkurat som alle andre nordmenn har gjort opp igjennom tidene når postmannen har dumpet et brev med riksløven i postkassen. Vi nordmenn er jo som sagt alle veldig forskjellige. La oss ikke definere hverandre ut ifra hva enkeltpersoner gjør. La oss heller invitere hverandre i julegudstjenester. La oss besøke en fredagsbønn. La oss snakke sammen.

    Ytterst få av norske muslimer kan fortelle hvorfor kristne tar av seg hodeplaggene sine når de går inn i en kirke. Og tilsvarende er det vel et fåtall kristne som vet hvorfor muslimer tar av seg på beina og vasker seg før de går inn i moskeen. Alle har nok en anelse. Vi har hørt litt. Vi har lest litt. Vi ble fortalt litt i KRL, RLE, eller KRLE ? i hvert fall den timen hvor man lærer om religion og sånt ? om hvordan og hvorfor religioner er som de er. Men vi burde aldri glemme å snakke med hverandre. Wikipedia kan fortelle deg hvem som er den kristne skytshelgen for artillerimenn, eller hvordan islamsk kalligrafi utviklet seg på 1700-tallet. Men du finner ikke svaret på hvorfor noen foreldre fremdeles vil høre juleevangeliet på skoleavslutning, eller hvorfor norske muslimer føler seg støtt av Donald Trump. Det er nettopp derfor vi må snakke med hverandre. Og ikke minst høre på hverandre. Vi har tross alt to ører, men bare én munn. Forklar hvorfor du synes juleavslutningen burde ha en Jesus-fortelling, forklar hvorfor du mener hijab bør være tillatt på barneskolen.  Dette er en debatt om oss vanlige folk, og da er det vi som bør ta den. Ikke overlat meningsutvekslingen til politikere eller nett-troll. Ikke kast den hete poteten videre. Jeg lover at det ikke svir.



     

  • 4

                         
                         

     

     

                      

     

     

     

    La meg starte med å si at det er gresselig kaldt ute nå. Det snør, forhåpentligvis noen steder i Norge, og det begynner å bli mørke kvelder. Det er jo da også den siste måneden i året, like før julekvelden. I denne kulden og i dette mørket har jeg hørt om en liten fattig pike. Barhodet og med bare føtter ble hun båret gjennom Europas gater. Ja, egentlig hadde hun hatt tøfler på seg den gangen da familien måtte rømme hjemmefra, men hva hjalp det? Jeg leste at det var noen riktig svære tøfler, så store at moren hennes hadde brukt dem den siste tiden.  Den lille jenta mistet dem da hun ble båret over gaten, akkurat idet to vogner fôr forbi i voldsom fart. Den ene tøffelen klarte de aldri å finne igjen, og den andre tok en gutt og løp sin vei med. Han sa at han ville bruke den til vugge når han selv fikk barn.

    Etter at media har dekket fortellingen om flyktningkrisen, har et par spørsmål surret rundt i hodet mitt. Er det mulig at det kan bli for mye druknende flyktninger? Kan det bli for mye krig? Kan noe så viktig som flyktningkrisen bare passere ut av vår kollektive bevissthet?  Er det ikke lenger trendy å surfe på sympatibølgen?

    Ekstremt vanskelig er det ikke å tenke seg til svarene. Likevel er det ingen opplagte svar i flyktningkrisen. Men det er ikke til å komme unna at den massive interessen og dugnadsånden som en gang hersket, nå virker noe dempet. Kommentarfeltene som en gang flommet over av støtteerklæringer til flyktningesaken, har nå gradvis skiftet form. Når sterke riddere og vakre jomfruer forsvinner fra eventyret, titter trollene fram. Vi får tenne et lys et lys for denne lille jord.

    Det begynte nemlig en gang som små stikk. Som syrlige kommentarer. I fravær av ressurssterke, oppegående mennesker, har trollene vokst seg store. Horisonten i fortellingen om flyktningkrisen blir mørkere.

    Riktig nok er det viktig å understreke at det frivillige arbeidet ikke har opphørt. Arbeidet for å gi en varm velkomst til krigsherjede sjeler vil ikke stoppe. Det vil alltid finnes ildsjeler som gir bort varm mat og drikke i dette kalde paradiset. Men det er likevel ikke nok. Vi vinner ikke kampen om Norge ved at våre få barmhjertige står på pinne for våre mange trengende. Suppe og buljong er ikke med på å integrere flyktninger. Hurtigløsninger som pizza og brus til sultende asylbarn får dem ikke til å føle seg velkomne i dette landet som bugner av velferd. Spesielt ikke når trollene titter frem.

    Alle kan se at flyktningkrisen har ført med seg en høyrebølge, som sakte brer seg over Europa. Skepsis og mistro til politikernes handlekraft kan være noe av grunnene. Og dette med rette. Skepsis er sunt. Ingen er tjent med at flyktningkrisen blir dårlig håndtert. I hvert fall ikke flyktningene. Likevel må vi huske at en høyrebølge og skepsis til flyktningkrisen, ikke må omgjøres til å være en begynnelse på slutten av vår medfølelse. Det må være lov å være kritisk til politikernes håndtering av flyktningkrisen, uten at vi av den grunn er kritisk til at flyktningene i seg selv skal komme. Vi må bare være godt rustet til de kommer. Både fysisk og mentalt. Hvis vi ikke er godt nok forberedt på å ta imot flyktninger, kan vi risikere å gjøre mer skade enn nytte. Vi får tenne et lys for kjærlighet og tro.

    Se for eksempel til den ti måneder gamle flyktningjenta som døde på Haslemoen. Når jeg tenker meg om er det mulig at ikke mange har hørt om dette. Det kan være det har blitt for mye flyktningkrise. At dette ikke var nødvendig å skrive om. Den lille jenta var syk i to uker, men fikk bare hostesaft og paracet. Foreldrene spurte gjentatte ganger, men til ingen nytte. Jentas død er nok det klareste eksempelet på at manglende kunnskap og beredskap i verste fall kan føre til tap av menneskeliv. Men leger gjør feil. De må tilgis. Trollene derimot, de handler bevisst. Når takten på stygghetene deres øker, kan det være vanskelig å tenke at de skal tilgis.

    Omtrent før jenta var kald, kunne en nemlig skimte i kommentarfeltene at dette var en seier for Norge. Jeg må innrømme at jeg ble helt matt. Det ble for nærme. Når jeg leser nyheter om barn som dør i fjerne land, kan det være vanskelig å relatere. Det betyr imidlertid ikke at jeg gir blaffen i dem. Men nå ble det rett og slett for nære. Her sitter et voksent menneske og ytrer at en jentes død er en seier for Norge, fordi hun visstnok ville vært en utgiftspost i fremtiden. Smak litt på ordene. Menneskeliv. Vurdert i penger. Et menneske fryder seg over en annens død. Takten på stygghetene i kommentarfeltet steg sammen med takten på hjertet mitt. Dette går ikke an. Hvem vet om denne vesle jenta kanskje kunne funnet kuren for kreft, eller lært bort den store og lille gangetabellen til små håpefulle når hun en gang selv vokste opp. Vi må kjempe imot dette hatet. Denne kalde umenneskeligheten. Vi må tenne et lys for alle som må sloss

    Nå er det på tide at Norges unge generasjon tar til motmæle. Det er vi som skal ta over Norge etter våre eldre. Klarer vi ikke å stå opp mot de brune og mørke troll som gjemmer seg i Norges kriker og kroker, løper vi faren for at de skal få bestemme tonen i fremtidens meningsutveksling. Vi må ikke være så fryktelig redde for å engasjere oss. For å si ifra at dette var galt. Det nytter heller ikke å bare tenke at man vil handle mot urett. Man må gjøre. Intensjoner vinner ikke i kampen mot ord. Vi må tørre å sparke oppover, for å si ifra til politikerne at dette tolererer vi ikke. Vi må tørre å sparke sidelengs, og si ifra til våre medborgere at kynisme og menneskeforakt ikke er verdier nordmenn vil forenes med.

    Jeg tror nemlig ikke på at kjendiser og nettaviser skal oute og henge ut nett-troll. Det er vi, folket, som må ta oppgjøret. Det nytter ikke at det store, etablerte Norge skal sparke nedover mot enkeltpersoner. Det nytter ikke at Sophie Elise drar med seg kamera og en kjæreste med sinneproblemer for å oppsøke et nett-troll. Det blir som å sparke ovenfra og ned. Sparkene treffer på steingrunn. Vi må derimot inn i hulene og krokene og fortelle at en ikke kan feire en jentes død. Vi må fortelle at å sette fyr på asylmottak ikke gjør Norge til et varmere sted.

    Så enkelt er det naturligvis ikke. Og det er ingen som har lovet at denne kampen skal bli enkel heller. Det er nemlig mange som frykter at politisk eller humanitært engasjement i kommentarfelt eller i det virkelige liv er det samme som å slå beina under sin egen jobbsøknad eller sitt sosiale liv. Ingen vil jo stikke ut nakken for et krigsherjet folk som muligens aldri vil gi sin takk tilbake. Men det er nettopp det som skiller klinten fra hveten. Jeg håper bare at vi unge klarer å vise at vi virkelig bryr oss. At det å engasjere seg i politikk, medmenneskelighet og bistand ikke skal være flaut. At vi fortsetter å slå ring om de som er på flukt. Nå er i hvert fall alle minne lys tent. De er tent for henne.  Mitt siste håp er at min generasjon ikke blir husket for å være den som glemte den lille piken med svovelstikkene på Haslemoen asylmottak.

  • 9

                                                         (Kilde: Bilde tatt av Natt & Dag) 

     

     


    Etter valget av denne overskriften har jeg nok allerede kastet en brannfakkel. Eller tent noen lunter. Men finn fram en bøtte med vann ? det er ingen grunn til fakkeltog. Ikke riktig ennå.

    Navnet mitt er Fahad. Jeg er født og oppvokst i Norge, og jeg er muslim.  Allerede nå vil jeg tro at du har litt problemer med å skjønne hvorfor jeg mener Storhaug bør vinne Årets navn. Det er veldig forståelig. Men før du raser av sted til et kommentarfelt eller en moské, vil jeg at du henger med litt videre.

    Rett skal være rett; jeg er ikke enig med Storhaug. Men jeg kommer ikke til å rapportere henne på Facebook for å tie henne i hjel. Det ville vært for enkelt. Det ville vært for billig. Demokratiets lange historie fortjener et bedre tilskudd enn at vi begynner å støte bort de vi er uenige med.

    Ytringsfrihetens spilleregel er at alle skal få ytret sin mening, enten den er populær eller upopulær. Enklest er det nok å ytre det «alle» mener. Vanskeligere er det å innta «mindretallets» standpunkt. I denne sammenheng er det på mange måter et paradoks at Storhaugs mest innbitte tilhengere mener at hun har blitt marginalisert, kneblet, og stuet vekk av de stuerene medier ? fordi hun skal ha en upopulær mening. Likevel har Storhaug seilt opp og raget høyest på avstemmingen om Årets navn 2015. En dame som er marginalisert, kneblet og stuet vekk kan umulig ha nådd ut til godt over 40.000 nordmenn.

    Det er nettopp dette som er sakens kjerne. Det er nettopp på grunn av dette at Storhaug bør krones som Årets navn.

    At Storhaug har blitt stemt fram av mer enn 40.000 lesere er ikke alene grunn nok for at hun bør vinne. At VG ikke vil miste 40.000 lesere er heller ingen god grunn for å gi Storhaug prisen. Det bør være noe mer enn som så. Juryens valg bør være et budskap. En formaning om at vi, det inkluderende storsamfunnet, må handle.

    Vi kan nemlig ikke gjøre sånn som enkelte tok til orde for, å velge Zuccarello Aasen fordi vi «plutselig fikk en helt ny interesse for hockey». Det ville vært som å sette utfordringene på vent. Som å fortelle læreren at «hunden min spiste leksene». Og det bør vi ikke. Leksen vår børe læres uansett.

    Isolert sett bør jo selvfølgelig Zuccarello Aasen vinne etter den motgangen han har møtt. At han står like rakrygget etter å ha blitt truffet av en puck i hodet, gjør at det er lett å føle at han fortjener prisen. Ingen fortjener jo en puck i hodet. Selv ikke Storhaug.

    Går vi tilbake fra ishockey-banen og til skolebenken, ligger leksen ennå og venter på oss. Og i motsetning til det mine mattelekser har vært opp igjennom årene, er denne leksen enkel: hvis en annen kandidat enn Storhaug velges, fordi juryen ikke vil utløse den stormen og debatten som vil følge i etterkant av et sånt valg, har den gjort samfunnet en bjørnetjeneste.

    Norge som et medmenneskelig samfunn vil faktisk tjene på at Storhaug vinner. For om hun vinner, betyr det bare at vi som står for fellesskap, inkludering og forståelse må jobbe enda hardere for å motbevise Storhaugs premisser. Det betyr at vi må ta til gatene og vise at hun tar feil. Hvis hun vinner, blir det enda deiligere å bevise for henne at muslimer hverken er ekstremister eller fundamentalister.

    Om hun skulle vinne, betyr det bare at vi må ta denne utfordringen på alvor. At vi ikke lenger kan skyve Storhaug under teppet, og håpe at hun forsvinner. At vi må ta de 40.000 som stemte på henne på alvor. Vi må nemlig vise tilbake at ikke bare 40.000, eller 400.000, men kanskje så mange som 4.000.000 er villig til å stå opp for et varmt og inkluderende samfunn.

    Når noen spør meg om hvem som burde vinne, er jeg ikke i tvil om at svaret er Storhaug. Fordi da blir det bare enda klarere for meg at jeg må kjempe enda hardere for et samfunn der alle kan føle seg hjemme. Da tennes nemlig den gnisten jeg trenger i arbeidet for et inkluderende storsamfunn.

  • 12

                         

     

    Norge ? en nasjon av nasjon av konger

    Gutten på bildet heter Yaman Kafarnawi. Tro meg når jeg sier at han er en ekte konge

    Ved første øyekast kan han nok se ut som en hvilken som helst gutt. Kanskje likner han på den gutten du så på vei hjem fra jobb eller skole, der han selv hastet avgårde til fotballtrening. Eller kanskje du tenker at ansiktet hans passerte tv-skjermen på 17.mai. Dagen da barnetogene, fulle av flagg og hurrarop, fylte Norges paradegate. Dagen da barna er pyntet som små konger og dronninger i den vakreste finstas, veivende med flagg og pølser. Som en evig påminnelse om hvor vakkert det norske demokratiet er.

    Men det er ikke der du har sett han. Så heldig har han ikke vært. Sist gang du så han var da norske medier ville vite alt om den syriske flyktningegutten som hadde lært seg norsk på 20 dager.

    For bare noen uker siden så jeg den nyeste James Bond-filmen på kino. Skurker og snille falt om hverandre. Eksplosjoner og intense skuddvekslinger var hverdagskost for helten vår. Heldigvis var alt bare film. Alt var bare på liksom. For bare noen uker siden bodde Yaman i Aleppo. Skurker og snille falt om hverandre. Eksplosjoner og intense skuddvekslinger var hverdagskost for helten vår. Men dette var ikke på film. Dette var ikke på liksom.

    Kontrasten må derfor virke uendelig stor der han står foran slottet. Foran kongen. For når Yaman legger øynene sine på de barske gardistene og smiler, forteller de en historie som er vanskelig for oss å begripe. Gardisten ser morsom ut, men våpenet minner helten vår om den vonde fortiden. For bare noen uker siden var ikke uniformer og våpen bare tilstede for kongelig pynt og beskyttelse. De var en del av den urettferdige og nådeløse realiteten som en krig kan utgjøre.

    Jeg forteller Yaman om Norges gamle konger. Om hvordan de beskyttet sine borgere. Om hvordan de kjempet mot urett. Om hvordan de samlet kongeriket. Jeg forteller Yaman om Norges nye konger. Om hvordan de var nasjonens lyspunkt da en fremmed makt invaderte oss. Om hvordan de gråt med oss da terroren rammet de svakeste blant oss. Yaman synes kongen virker snill og god. Men jeg forklarer han at mange ikke liker det norske kongedømmet. At mange synes det er urettferdig at de norske kongene bare blir født inn i velstand, uten å ha gjort noe særlig for det.

    Jeg stopper opp litt i det jeg forklarer han at det er sånn kongedømmer fungerer. At det bare er hell at kongene ble født i kongesenger, mens folket måtte tåle krig og sult. At livet i stor grad handler om hvilken seng du ble født i. Jeg stopper opp i det jeg innser det store paradokset vi lever i. Vi klager på en konge, fordi han ble født i den sengen han ble født i. Fordi han får nyte av landets fellesgoder, bare fordi han ble født. Jeg må bytte samtaleemne. Jeg vil ikke at han skal kjenne på de følelsene som plutselig veller opp i meg nå.

    Han forteller om hvordan reisen til Europa var. Om hvordan han beskyttet sin familie. Om hvordan han måtte kjempe mot urett. Om hvordan han forsøkte å samle familien. For en som er vant til å sove i trygge norske dyner, er det nesten surrealistisk å høre at greske fortau var Yamans virkelighet for bare noen uker siden.

    Han forteller meg at han har et brennende ønske om å lære. Han vil lære seg hvordan man hjelper andre. Om hvordan man kan bli lege. Og jeg har ingen tvil på at han kommer til å klare det heller. Yaman klarer nemlig matematikk på et nivå som egentlig er tiltenkt elever på videregående skole. På bare noen uker har han lært seg å snakke norsk.

    Men det er ikke dette som rører meg når jeg tenker på han. For jeg vet at det er mange unge der ute som klarer oppgaver som ikke egentlig er tiltenkt dem, eller som må lære seg språk på kort tid. Det som beveger meg er hvordan Yaman står standhaftig og klarer å smile etter denne flukten. Hvordan han klarer å vise livsglede etter all frykten, ventingen, usikkerheten og hetsen. Motet hans er en ekte konge verdig. For det er ikke dette som er viktig for Yaman. Han vil bare hjelpe. Tenk at om noen tiår kan Yaman være barnelegen som forsikrer nettopp deg om at din lille konge eller dronning bare har en forkjølelse.

    Jeg følger han tilbake til mottaket. Han sier at han gleder seg til morgendagen. Da vil han lære mer om Norges konger og hvordan man teller til tusen. I et land der et av de største problemene er skolelei ungdom og høye frafallsrater, virker han nærmest som et gullfunn. Hvilken lærer ville ikke gledet seg til å møte Yaman på skolebenken hver morgen?

    Når jeg kommer hjem tenker jeg på følelsene jeg fikk da jeg fortalte Yaman om kongene. Om hvordan det eneste de har gjort er å bli født. Jeg kommer ikke unna den vonde tanken. Tanken på at vi selv lever som konger. I hytt og vær blogger vi, brauter på fylla, eller skriver statuser om hvordan ting bør være. Hvordan folk bør oppføre seg. Hvem som har rett til å være her.  Vi skal belære foreldre, dørvakter, medtrafikanter, politikere, innvandrere, bønder, bysnobber, lærere, medelever, kolleger, sjefer og ikke minst utakknemlige velferdsjegere om hvor skapet bør stå. Som konger befaler vi alle andre om hvor skapet skal stå.

    Men disse tankene er vonde. I slottet mitt kan jeg derimot leve trygt. Jeg kan spise godt. På nettet kan jeg debattere om vaktene mine skal midlertidig bevæpnes eller ikke. På tv-skjermen kan jeg velge mellom ulike hoffnarrer. Jeg kan se hva som har skjedd i mitt kongedømme, og hva som skjer i fjerne kongedømmer. Hvis jeg ikke vil se mer av dette, kan jeg heldigvis bare bytte kanal. Alt dette har jeg rett til, fordi jeg er nordmann. Jeg er en konge i mitt eget hus. Jeg har fortjent det, fordi jeg er født i en norsk seng. Eller?

    I samme åndedrag som vi klager over monarkiet, tar vi det som den største selvfølgelighet at vi fortjener vår egen velstand. Generasjoner av nordmenn har jo bygget opp denne velferdsstaten. At vi ble født i norske senger er vel bare en følge av at Gud er norsk?

    Jeg tenker på Yaman. Hvordan han forteller om sitt vakre hjemland. Om hvordan han savner det. Han savner skolen sin, og vennene sine. Selv om han liker Norge, skjønner jeg at han synes det er kaldt her. Hadde han kunnet velge, ville nok den gamle sengen hans vært best. Jeg håper bare vi klarer å bevare smilet hans. Iveren hans. Gleden av å lære. Yaman fortjener ikke glede og velstand noe mindre enn oss. Han er ikke skyld i den krigen han flykter fra.

    La oss gi han alt han trenger av beskyttelse og støtte. Sammen med Yaman skal vi beskytte alle verdens borgere. Sammen skal vi kjempe mot urett. Sammen skal vi samle kongeriket. La oss gjøre Yaman til den kongen han er.

  • 6

     

    Hei, mitt navn er Fahad. Men navnet mitt er ikke det viktige her. Det viktige er hvordan vi nordmenn skal forme samfunnet vårt i årene som kommer. Det viktige er ikke hvor jeg kommer fra, men hvor vi skal. Det viktige er ikke er ikke hvilken religion man tilhører, men hvordan vi velger å imøtekomme alle de forskjellige mennesker som bor på vår planet, og i vår nasjon.

    Helt siden jeg har vært liten har hjertet mitt dunket for å hjelpe. Det har ikke alltid vært så lett. Det har vært vanskelig fordi man møter motstand, men også fordi det tilsynelatende har vært så få å hjelpe i dette vakre vinterlandet. Kanskje fordi vi er så mange som har det så bra her, så glemmer vi å bry oss om de som ikke har det så bra som oss. Men selv med den motstanden jeg har møtt fra andre, og den motstanden jeg lager i mitt eget hode, så fortsetter hjertet mitt å banke. Det fortsetter å banke for de som ikke har vært like heldige som deg og meg.

     

     

                                                                                

  • AbbyX

    Håper å skrive om noe folk faktisk bryr seg om; tanker om flyktningkrisen, asylpolitikk, innvandring og integrering. Prøver å skrive om emnene, slik de oppfattes i minoritetsungdommens øyne. Du har rett til å lese, men ingen plikt til å bli.

    Kategorier

    Arkiv

    Siste innlegg

    bilde